Bokomtale: Sankta Psyko

Boka «Sankta Psyko» er skrevet av Johan Theorin, en forfatter jeg liker godt. Jeg har til og med møtt han, og han er veldig hyggelig og jeg liker godt krimserien han skriver fra Öland. Denne boka er ikke en del av serien, og blir beskrevet som en psykologisk thriller.

I denne boka har han forflytta seg fra et forblåst landskap på Öland, til en mellomstor svensk by på vestkysten. Dit kommer Jan Hauger for å søke jobb som førskolelærer. Men Glenna er ikke som andre barnehager. Den ligger vegg i vegg med Sankta Patricia – med kallenavnet Sankta Psyko – et sikkerhetsgradert sykehus der mentalt forstyrrede voldsforbrytere mottar behandling. Glenna er Sankta Patricias egen barnehage, der pasientenes barn får treffe sine foreldre under nøye overvåkning. En av Jans oppgaver blir å eskortere barna gjennom de underjordiske gangene som forbinder barnehagen med klinikkens besøksrom.

Jan er en dyktig pedagog, men han bærer også på hemmeligheter. Han har ikke avslørt for noen hva som egentlig skjedde ni år tidligere da lille William forsvant fra barnehagen Jan jobbet ved. Han har heller ikke fortalt noen hvorfor han er så oppsatt på å få jobb nettopp ved Sankta Patricia, at det har å gjøre med at Alice Rami, den egosentriske sangerinnen som han har vært besatt av siden tenårene, er pasient ved sykehuset. Er noen av barnehagebarna hennes? Jan får ikke spørre, men fristelsen til å finne en vei inn i den lukkede avdelingen for å møte Alice igjen, vokser. En natt da barna sover dypt, henter Jan nøkkelen til kjellerdøren, låser opp og begynner å gå ned trappen som leder til Sankta Patricia.

Jeg syntes boka var bra og spennende, den er godt skrevet og velkomponert. Boka bytter på å fortelle i nåtid, og i fortid hvor vi etterhvert får vite mer om hva som skjedde med Jan i tenårene, og hva som skjedde med gutten som forsvant i barnehagen han jobbet. Motivene til at Jan har gjort det han har gjort blir først tydelige helt på slutten…og jeg satt å lurte gjennom store deler av boka på hva som egentlig hadde skjedd. Jeg hadde kanskje håpa at boka var enda skumlere, og slutten er litt sånn «åh så typisk at det skjer liksom»! Men det er absolutt en bok jeg vil anbefale!