Boken “Hav av tid” av Merete Morken Andersen er ikke en ny bok, men den er allikevel verdt å lese.
Ei 16 år gammel jentes selvmord er utgangspunkt for handlingen i boka. Å miste sitt barn er alle foreldres store mareritt, og i denne boken følger vi først faren og hans tanker, så moren og hennes tanker. Ebba som jenta heter, er litt under fire år når foreldrene skiller seg og faren får seg ny dame og etterhvert et barn til. Moren blir boende alene med Ebba i det store, ensomme huset. Ebba tilbringer mye tid hos sin far og hans nye familie, og det siste halvåret hun lever har hun også fått seg en kjæreste.
Det er mange tunge og triste tanker fra både far og mor. Tapet av deres datter utløser dype sorgreaksjoner, selvransakelse og skyldfølelse, og de sitter igjen med spørsmålet: hvorfor. Hvorfor orket hun ikke leve lenger? På slutten av boka møtes foreldrene igjen, dagen før begravelsen. Begge er langt nede, men de må prøve å snakke sammen for å finne ut hva som skjedde.
Det er egentlig ikke Ebbas liv og skjebne som står i fokus, men foreldrenes og deres historie fra de møttes og fram til Ebbas død. Og det var det eneste jeg savnet litt i boken, litt mer sett fra datterens side. Hun skriver et brev til sin lillesøster hvor det er en slags forklaring. Noe mer får ikke vi som lesere vite om Ebba og hennes tunge tanker.
Boka er ikke den beste jeg har lest, men den er fin og sterk, med mange gode skildringer av både far og mor. Og den er både gripende og velskrevet. Boka er egentlig ikke en selvmordsroman, men like mye en fortelling om den store kjærligheten og hva som kan skje når to som elsker hverandre glir fra hverandre.
